snø er så mangt.

i helga var meg og min følgesvenn på en fantastisk hytte i et vinteridyll sammen med linda og lars og deres idyllbaby. der hadde vi mange fine møter med snøen. både under skia og over skia, under skoa og inni skoa, dalende, sidelengs, glitrende og blå. det var et godt møte. 

i dag DERIMOT hadde jeg et brutalt møte med snøen. jeg kjørte min pappas bil på vei hjem fra praksis på bærum sykehus. han venter på meg i oslo og jeg ska være litt kjapp så han slipper å vente for lenge. dritt, litt for kjapp, glemmer å betale for parkeringa på sykehuset og for å unngå saftig bot bestemmer jeg meg for å snu å kjøre tilbake. jaja, ti minutter ekstra går greit. 

sånn for de som ikke kjenner min mangfoldighet er retningssans ikke min sterkeste side. vil nok tørre å påstå at den er nærmere ikke-eksisterende. jeg tyr som alltid derfor til trofaste GPS som viser vei. men OJ hadde visst trykka "korteste vei" isteden for "raskeste vei". kort ble verken godt eller rask for plutselig var jeg midt i bærums tjukke rekkehusstrøk med smale veier og hei hvor det går der kjører jeg ned en bakke med våt snø og is som ender i rett og slett INGENTING. i vertfall ikke et sted der man kan kjøre en bil. is bak meg, snø foran meg.  noen minutter febrilsk pedaltråkk, et par intense bønner, en telefon til pappa og mange pulsslag senere konstaterer jeg at jeg er stuck. korteste veien til bærum sykehus meg i RUMPA både tenkes det og sies det, og det konstaterer også halve nabolaget som verken skjønner hvordan jeg i HULESTE havna der jeg står nå, eller hvordan jeg kan komme meg ut uten å vente på våren. ydmykelsen er komplett, hårfarget bekreftet og stoltheten utslettet. jeg begynner med ett ring på hver en dør har du en spade og en muskel taktikken. en time, mye dytting, 7-8 snille bæruminger og en pakistansk familie senere kommer bilen seg ved et mirakel og ett guds under ned en slags gangsti og ut på gangveien nedenfor. jeg hopper ut i seiersrus og høster applaus, hurrarop og klemmer. pappa karlsen sitter nå tålmodig på en kafe og gnasker olivenbrød og drikker kaffe og klødde seg mest sannsynlig i hodet over sannsynligheten for å få hele fire døtre og kun en sønn. 2 timer etter skjema, fremdeles skjelven i samtlige knokler ankommer jeg oslo og pappa og spanderer på han den fulle versjonen. jeg gråt, han lo. jeg har lovt meg selv å aldri sette meg bak rattet fra oktober til april for alles beste. men på den andre siden fikk jeg bevist en gang for alle at bæruminger er noen likandes folk. nordmenn som legger ned middagsgaffelen for å hjelpe et stakkars kvinnekrek på ville veier roper jeg et rungende hurra for. så ja, snø er så mangt.