det er øyeblikk hvor det plutselig går opp for meg at jeg snart skal hjem. de blir etterfulgt av en snikende vemodig følelse som brer seg i kroppen sammen med en kriblende juleadventribbesnøvinterfamilievennernorge følelse. litt sånn at jeg får lyst til å gråte og le samtidig.
jeg veit ikke helt hvor man begynner for å forklare dette landet. fra hermonfjellet i nord med snø på vintern, til den endeløse vakre negev ørkenen i sør med nådeløs sol, dødehavets livgivende oase, eilats korallrev og solsenger, genesaretsjøens magiske stemning fylt med petersfisk, og fotspor etter en mann som vokste opp her, golanhøydene med majestetiske fjell, skogfylte daler og frisk luft i lungene, tel aviv som et varmt dunkende hjerte av uteliv, unge mennesker, bekymringsløs latter, jerusalem som sitrer av religion, hellighet, løfter, kultur, historie og hvor hver stein kan fortelle om kriger som ble utkjempet, mirakler, liv som gikk tapt, folkeslag som ble utdrevet, mennesker som har tilbedt, grått, blodtørste korsfarere og orientalske konger.
og til slutt byen som har blitt mitt hjem og som jeg er så glad i; fantastiske haifa med myldrende storbyliv, bortgjemte skatter, ambisiøse studenter, fruktmarked, middelhavet, sjarmerende trange gater og carmel fjellet med cafeer, profeter, promenade og panoramautsikt.
men så er det mer. her er også desperasjon, frykt, flylarmen som for noen fremdeles sitter i kroppen som en vond drøm, og som hos andre er en del av hverdagen, bomberom som bygges i påvente av krig og som fungerer som livsnødvendig beskyttelse for noen, grensevakter, soldater som har altfor få år og altfor mye ansvar, okkupasjon, bitterhet, mur, hat og sannheten som så mange har sin versjon av.
mye kan sies om israel, og det er ikke alltid like lett å vite hvem man skal høre på.
men det jeg vertfall kan si er at dette landet og dette folket rett og slett har kapra hjertet mitt.
