det er desember

og adventsroen har senket seg med sin stille forventning, det knirker under skoene, pepperkakene er lagt forsiktig ned i kakeboksen, to lys er tent mens de to andre venter spent på deres tur til å smile mens sangen synges som ingen helt husker teksten på, skumnissene ligger i skåla på bordet, julesviskene er på radioen, adventsstjernene er i flere og flere vinduer i naboblokka over parken, og takknemligheten brer seg i kroppen over en juletid i vente med gode minner og en familie det er godt å komme hjem til. og selv om menneskene i gatene bærer på poser med gaver og har stressede blikk og køene vokser i takt med at lommeboken slankes, finnes det en forsiktig påminnelse om at det jula handler om mer enn det vi ser. det er kanskje derfor det er så godt med jul?

god adventstid!

det er november.

jeg har bestemt meg for at mangel på adventstid i norge i fjor har gjort meg fortjent til dobbel adventstid i år. jeg fryder meg over mandarinlukt i nesa, pepperkaker i butikkene og stearinlys i stua. selv pøsregn med vann i skoa en litt for tidlig morgen med forsinka buss kan ikke ta fra meg gleden over julemagien som kommer snikende. ellers er livet mitt for tia er fylt med sykehuskorridorer, fine venner, kjærste som snart blir mann, planleggingen av sommerdagen som blir starten på noe veldig fint, jakten på et krypinn for meg og kameraten, små deilige tantebarn med runde kinn og fletter og trillelatter, høststemning og fine dager med gode samboere og jentefjas og pur glede over livet. som alt i alt er veldig fint. o glade jul, kom snart!

det er august

lillesøster er gift og griller seg som seg hør og bør på rivieraen, bøkene er endelig satt i bokhylla og cornflaksen i kjøkkenskapet i en ny leilighet i fine oslo, jobbdagene er mindre skremmende og inkluderer avslutningen på kirkerotte-tilværelsen. selv om juliminnene konsentrerer seg mest om marienlyst-sykehus, er det også spontane sommerkvelder og late sommerdager med fine mennesker, vinterkulden som er godt fortrengt, deilige samboere som gjør det godt å komme hjem, sandefjordsidyll og en ny, forsiktig forventning om et siste år som ugift og en lykkerus som ikke tar slutt. drømmemannen er kapret og jeg ser vinteren fryktløs i øynene.

det er juni

plutselig ble det greit å ta klesvask for da kan man henge den ut på snora på verandaen med sola i fjeset og late som man er med i en anne fra bjørkely episode, man kan sette blomster på bordet som man kjøpte av ei lita jente i blokka som solgte en bukett for en krone og tviholdt på pengestykket som om hun akkurat tjente en formue, man kan glede seg til at søsteren gifter seg om en måned, man kan spise uhemmede mengder is og sykle med sandaler på beina og grillmat i kurven, man kan få vitnemål og ta rektor i hånda, man kan gå ute på kvelden med solbrent nese og en kjærste i hånden med hud som lukter av solkrem og komme inn litt for kald fordi det var litt for deilig å gå ute i t-skjorte og shorts og så legge seg litt for sent med vinduet oppe, gnagsår på hælen og lyder fra parken i øret.

gode øyeblikk er når man

går i bygater med vårsol

finner rare lapper på trærne

lager rosa muffins

ser på OL på ny tv

feirer at det er en helt vanlig onsdag

er med deilig familie

drikker kaffe på toget med en man er forelska i

trosser 20 minugrader og tar på seg skiene med gode venner

bruker kreative løsninger i mangelen på ostehøvel i nyinnflyttet leilighet

livet

er noen ganger full av små valg og noen ganger store valg. skal jeg handle mat nå? eller etterpå? sove et kvarter til? små deilige valg. men akkurat nå er livet mitt fullt av store valg. noen av valgene gjør at jeg får lyst til å slå av mobilen og legge meg under dyna på ubestemt tid. fant ut at det går ikke. jeg blir jo sulten en gang.

å leve er litt som å stå med ryggen rak og øya åpne mellom fjella i regnvær i lofoten. det er vått og kaldt og man føler seg liten. men man har øya åpne og rak rygg. og heldigvis er det ikke bare jeg som står i dette regnværet.

å ikke ta valg er et valg det å har jeg hørt. søren eller, drit i å være så fornuftig. når ble livet mitt jobbsøknad, strømregning, CV, husleie, bachelor, frister, evalueringer, datoer. hva skjedde med den tiden man kunne krype opp på fanget til pappa og legge øret inntill og høre på hjertet som slo og pusten som gikk rolig. og så var alt greit. verden jeg visste om gikk bort til haslebekken, arne-kiosken og naboen med kirsebærtreet. og tiørene i boksen oppå kjøleskapet gikk akkurat til en mr.freeze eller bugg.

men livet er nå. så da lever jeg det. og det kan man kanskje kalle et valg?

kjære våren.

lenge sia sist. du tar deg god tid. joda, vi er tålmodige mennesker vi nordmenn. men jeg savner deg. jeg savner deg veldig når jeg står å venter på bussen og sørpa har sneket seg inn i de såkalte vanntette skoa, og jeg har mistet følelsen i låra, kinna, tærne og fingrene. kjære våren, tenk om vi har misforstått? kanskje ikke det var meninga at menneskene skulle bo så langt nord? hva gjorde menneskene før fjellräven og uggs eksisterte? dekte seg til med granbar og tok OL-floka?

når jeg har kommet inn og det er fyr på peisen og kakaoen er klar går det greit. roser i kinna er idyll det. nykjørte skiløyper er også idyll. det samme er vintersola på en isblå himmel og glitter på bakken. eller sakte snøflak. men kjære våren. kom nå. vær så snill.

ække vits.

klokka er snart 4 og skumringen er nesten gått over til mørke. jeg sitter i senga mi med en ikea pute i ryggen, i hovedstaden i norge. jeg irriterer meg over jonathan from spotify, at babyen til de som bor under er over gjennomsnittet høylytt, at 20 bussen var forsinka, at sokkene blir våte fordi det er sørpevann på gulvet i gangen, at nordmarka er full av bjørn dæhlie tightser på en søndag og skviser ut oss dødelige som synes kakaon er poenget med en skitur.

det at jeg har plass i hjernen min på å irritere meg over sånne ting gjør at jeg tenker jeg har det ganske godt. å skulle sammenligne seg med haiti og sudan blir for dumt. 200 kroner til røde kors kan man kanskje avse og i så fall med særs god samvittiget, men støvlettene til 1200 skal man unne seg. det er ganske twisted. jeg kan bli kvalm av klesskapet mitt, bekymringene mine og kvalmen kan gå over i skyld og det ekke no vits. godt det finnes fredagskvelder og hverdagsmorgener som gjør at man ser at mennesker ikke er alene og heldigvis ikke lever for seg selv. for seg selv kan jeg ikke anbefale at noen lever for. ække vits.

men å sitte med en ikea pute i ryggen på en søndag og takke for livet og spørre om kanskje mitt liv kan brukes til å gjøre andres liv lettere, det er vits. hvordan veit ikke jeg. men det ække vits å vente.