det at jeg har plass i hjernen min på å irritere meg over sånne ting gjør at jeg tenker jeg har det ganske godt. å skulle sammenligne seg med haiti og sudan blir for dumt. 200 kroner til røde kors kan man kanskje avse og i så fall med særs god samvittiget, men støvlettene til 1200 skal man unne seg. det er ganske twisted. jeg kan bli kvalm av klesskapet mitt, bekymringene mine og kvalmen kan gå over i skyld og det ekke no vits. godt det finnes fredagskvelder og hverdagsmorgener som gjør at man ser at mennesker ikke er alene og heldigvis ikke lever for seg selv. for seg selv kan jeg ikke anbefale at noen lever for. ække vits.
men å sitte med en ikea pute i ryggen på en søndag og takke for livet og spørre om kanskje mitt liv kan brukes til å gjøre andres liv lettere, det er vits. hvordan veit ikke jeg. men det ække vits å vente.